HUNDENE MINE

Så lenge jeg kan huske har jeg ønsket meg hund. Da jeg var liten gikk jeg turer med alle hundene jeg fikk lov til i nabolaget, hele tiden! På grunn av allergi fikk jeg desverre aldri hund da jeg bodde hjemme, og jeg bestemte meg veldig tidlig for at det var noe jeg skulle skaffe meg ved første mulige anledning – da jeg flyttet hjemmefra. Det tok allikevel noen år fra jeg flyttet for meg selv til jeg fikk min første valp, da det skal passe inn i det livet man lever.

Høsten 2007, da jeg snart var ferdig med å studere og bodde i et tilrettelagt hjem for å ha hund, startet jeg å leite etter den perfekte rasen på nettet. Jeg sto mellom tre raser – pomeranien, langhåret dvergdachs og shetland sheepdog. Det var vel egentlig den daværende kjæresten min som ville at jeg skulle ha en hund han kunne leke med uten å være redd for at den skulle «bli ødelagt». Med andre ord: han ville ha litt størrelse på hunden, og dermed ble det den største av de tre alternativene – shetland sheepdog.

I ettertid har jeg aldri angret på det valget. Jeg kunne ikke funnet en rase som passer meg bedre, det er jeg sikker på! Selvom jeg stadigvekk er inne på internett og kikker på andre raser også, som chihuahua og japansk spisshund, så får det heller bli senere når jeg flytter inn i hus og har masse god tid…..*drømme* :)

Da valget hadde falt på shetland sheepdog gikk jeg rett inn på Norsk Shetland Sheepdog Klubb sine sider. Under kategorien «oppdrettere» fant jeg den første og beste, en kennel som lå i mitt nærmiljø – Croft’s Shetland Sheepdogs. Det var viktig for meg at den var i nærheten slik at jeg kunne hilse på valpene underveis. Det viste seg jo også senere at jeg hadde vanvittig flaks med at den første kennelen jeg undersøkte også er en av de beste, slik jeg ser det, og at de ville bli mine venner etterhvert.

Jeg gikk inn på nettsiden deres og falt pladask for den ene tispa der, Croft’s Roll Over Lay Down «Baby». Hun hadde en nyyydelig fremtoning og valpebildene av henne var det søteste jeg hadde sett!! Jeg visste jo ingenting om hva jeg skulle se etter i forhold til rasestandarden og liknende, men det var mitt førsteinntrykk av henne og akkurat slik jeg så for meg at en sheltie skulle se ut.

Baby som valp

Baby 2 år. Foto: Reidun Monsholm

Jeg sendte avgårde en mail til Arnhild Carlsen som stod som kontaktperson, hvor jeg fortalte litt om meg selv og hva jeg ønsket med min hund. Jeg fortalte at jeg ville ha en sobel tispe, og at jeg muligens ville prøve både utstilling og agility. Og selvfølgelig at jeg ville ha valp etter Baby. Jeg fikk et seriøst svar tilbake hvor hun fortalte at Baby skulle ha valper for første gang om et halvt års tid. Det passet bra for meg i forhold til tidspunkt. Men desverre var det visst endel foran meg på venteliste som ønsket tispe fra Kennel Croft. Hun skrev meg allikevel ned på lista, og dermed var ventetiden igang.

Jeg ønsket jo som sagt en oppdretter som bodde i nærheten, men typisk nok bodde ikke Baby hos Arnhild i Vestfold, men hos Janne Andersen og Kjell Arvid Torgersen i Stavanger. Men sånn fikk det bli, jeg SKULLE ha valp etter Baby. Jeg holdt kontakten med Arnhild underveis da jeg mente det var lurt for å vise interesse. I mailene jeg sendte spurte og gravde jeg om alt mellom himmel og jord angående hundehold og sheltie. Og Arnhild svarte tålmodig på alt jeg lurte på. Den ene tispa som hun hadde hjemme hos seg fikk valper i løpet av ventetiden, så jeg var på besøk og hilste på sheltievalper for første gang. STAS! Og jeg fikk til og med hilse på Baby da Janne og Kjell var på besøk hos Arnhild en gang i løpet av høsten også, noe som stod til forventningene, Baby var dødsfin!

Endelig, rundt juletider, ble Baby parret med en sobel hannhund – Croft’s Brown Sugar «Troy». I begynnelsen av februar fikk hun fire flotte valper, to tisper og to hannhunder. Og jeg fikk den triste beskjeden om at det ikke ble nok tisper til at jeg kunne få valp i dette kullet. Arnhild fortalte meg at hun hadde en venninne, Vinny Olsen i Kennel Mainland, som også hadde fått et kull for en liten stund siden. Der var det en sobel tispe som muligens var ledig. Jeg kontaktet Vinny, og hun bekreftet dette, men at ingenting kunne bli bestemt før valpen var 10-11 uker gammel. Jaja, så fikk jeg vente enda lengre da. Jeg begynte å bli litt desperat etter valp på dette tidspunktet, at jeg ville ikke vente på at Baby skulle få sitt neste kull. Da denne lille tispa hos Vinny nærmet seg leveringsklar alder sluttet hun å spise. Dermed ville de ikke gi henne fra seg før hun hadde lagt nok på seg igjen, og avgjørelsen ble ytterligere utsatt. Jeg besøkte henne flere ganger, for de bodde ikke så langt unna. Hun var kjempesøt og kosete, men liten og ville ikke ha mat.

Lille jenta hos Vinny – 7 uker gammel. Dette var før hun sluttet å spise. Er hun ikke nusselig?

Tilslutt, da valpene til Baby var leveringsklare fikk jeg plutselig en telefon fra Arnhild. De hadde bestemt seg for å tilby den ene tispa til meg allikevel! Så det at jeg hadde vist så mye interesse lønnte seg visst:) Jeg ble kjempeglad, men fikk plutselig et vanskelig valg. Lille jenta til Vinny hadde lagt på seg igjen, og jeg kunne få henne også. To dager tenkte jeg på dette absolutt hele tiden, det var helt grusomt å skulle velge mellom lille søte som jeg hadde hilst på flere ganger, og drømmevalpen fra Baby.
Valget falt allikevel på valpen fra Kennel Croft.

Kullet til Baby 6 uker. Ariel foran! Foto: Janne Andersen

Arnhild var i Stavanger på dette tidspunktet, og hun tok med seg valpen min over fjellet noen dager senere. Jeg var vanvittig spent på å møte henne – Ariel, min favoritt disneyprinsesse fra jeg var liten. Mamma var med og hentet henne 1. april 2008, og etter et halvt år med venting og mye frustrasjon kunne jeg endelig starte mitt nye liv som hundeeier.

Comments are closed.