Kennel Cirenita

Om Shetland Sheepdog

En Shetland Sheepdog, populært kalt “sheltie”, er en gjeterhund og hører inn under Fédération Cynologigue Internationale (FCI)

Gruppe 1 - Bruks-, hyrde- og gjeterhunder. En sheltie er en liten, glad og trivelig hund som ivrig tilfredstiller sin eier og er meget lærevillig. De er smarte, lekne og hardtarbeidende hunder som gjerne gir en del lyd fra seg.

En sheltie skal ha rikelig med pels som består av underull og dekkhår. Dekkhårene, som ligger utenpå den tykke underullen, er vannavstøtende. Underullen fungerer som en beskyttelse mot både høye og lave temperaturer. Pelsen kan ha forskjellige farger og de vanligste er sobel, tricolor og blue merle (se bildene og rasebeskrivelsen under). Den soble varianten kan komme med varierende mengde av sorte dekkhår, som da blir kalt skygget sobel.

Blue merle og tricolor

Sobel og skygget sobel

Rasebeskrivelsen under er satt av FCI. Den beskriver den «perfekte» shetland sheepdog og hvordan den bør se ut. Om din sheltie skulle avvike noe fra beskrivelsene under, så gjør det ingenting, din hund er selvfølgelig helt perfekt slik den er  Rasebeskrivelsen er kun en veiledning for dommere og oppdrettere med tanke på eksteriør og konstruksjon, avl og videre utvikling av rasen. Det er viktig å hele tiden være bevisst på dette for å kunne velge ut de «beste» valpene for videre avl. Vi ønsker jo alle sunne og glade hunder!

Rasestandard for Shetland Sheepdog

Rasebeskrivelsen er oversatt fra gjeldende FCI-standard av Norsk Kennel Klub 26. mai 2010

OPPRINNELSESLAND/HJEMLAND

Storbritannia.

HELHETSINNTRYKK

Liten, langhåret brukshund med stor skjønnhet, ikke klumpet eller grov, bevegelser smidige og grasiøse. Symmetrisk silhuett slik at alle detaljer harmonerer med helheten. Rikelig pels, manke- og brystpels, velformet hode og yndig uttrykk er med på å skape idealet.

VIKTIGE PROPORSJONER

Skallen og snutepartiet av samme lengde, midtpunktet er indre øyekrok. Kroppen en anelse lengre fra skulderleddet til sittebensknuten enn mankehøyden.

ADFERD / TEMPERAMENT

Våken, mild, intelligent, sterk og bevegelig. Hengiven og oppmerksom overfor sin eier, reservert overfor fremmede, aldri nervøs.

HODE

Edelt og elegant uten overdrivelser; sett ovenfra og fra siden formet som en lang, stump kile som avtar i bredde fra ørene til nesebrusken. Skallens bredde og dybde står i forhold til skallens og snutepartiets lengde. Hodet må være i forhold til hundens størrelse. Det karakteristiske uttrykket oppnås ved perfekt balanse og kombinasjon av skalle og snute, øynenes form, farge og plassering, samt korrekt plasserte og bårne ører.

Skalle: Flat skalle, moderat bred mellom ørene, uten markering av nakkeknølen. Skallens overlinje parallell med snutepartiets overlinje.

Stopp: Lite, men tydelig.

Nesebrusk: Sort.

Lepper: Sorte og stramme.

Kjever/tenner: Jevne kjever, tørre og kraftige med velutviklet underkjeve. Stramme lepper. Sunne tenner med et perfekt, jevnt og komplett saksebitt. Tennene jevnt plassert i kjevene. Det er meget ønskelig med fullt tannsett med 42 korrekt plasserte tenner.

Kinn: Flate kinn som jevnt går over i et godt avrundet snuteparti.

Øyne: Middels store, skråstilte, mandelformede. Mørke brune, unntatt hos blue merles, som kan ha blå eller blåflekkede øyne, enten det ene eller begge.

Ører: Små, moderat brede i basis, ganske tett plasserte på toppen av skallen. I hvile legges de bakover; når hunden er oppmerksom, bringes de fremover og bæres halvt stående med fremoverbøyde øretipper.

HALS

Muskuløs, godt buet og så lang at hodet bæres stolt.

FORLEMMER

Helhetsinntrykk: Rette sett forfra, muskuløse og tørre med kraftig, men aldri grov benstamme.

Skulder: Godt tilbakelagt. I manken er skuldrene adskilt bare av ryggsøylen, men skulderbladene skråner utover for å gi plass til den ønskede hvelving av ribbenene. Godt vinklet skulderledd.

Overarm: Omtrent samme lengde som skulderbladet.

Albue: Plassert midt mellom bakken og manken.

Mellomhånd: Sterk og elastisk.

Poter: Ovale med gode tredeputer, tærne buet og plassert tett sammen.

KROPP

Overlinje: Rett med en pen lendebue.

Kryss: Skråne jevnt bakover.

Bryst: Dypt, rekker minst til albueleddet. Godt hvelvede ribben som blir smalere i nedre halvdel for å gi fritt spillerom for forben og skuldre.

HALE

Lavt ansatt hale, siste halevirvel skal nå minst til haseleddet, rikelig pels, sabelformet. Kan løftes litt under bevegelse, men aldri over rygglinjens forlengelse. Den skal aldri ha haleknekk.

BAKLEMMER

Lår: Brede og muskuløse.

Knær: Godt vinklete.

Haser: Renskårne, velvinklete. Lavt ansatte med kraftig benstamme. Rette sett bakfra.

Poter: Ovale med gode tredeputer, tærne buet og plassert tett sammen.

BEVEGELSER

Smidige, jevne og grasiøse. Godt driv i bakbena slik at mest mulig mark blir dekket med minst mulig anstrengelse. Passgang, nøstende, rullende eller stive styltende opp og ned bevegelser er meget uønsket.

PELS

Hårlag: Dobbel pels; dekkhårene lange, strie og rette. Myk, kort og tett underull. Meget rikelig manke- og brystpels, forbena skal ha faner. Bakbena ovenfor hasene skal ha rikelig pels, men nedenfor hasene skal pelsen være ganske kort. Hodet skal være korthåret. Pelsen skal passe til kroppen og ikke dominere eller skjule hundens silhuett. Korthårete individer er meget uønsket.

Farge:

Hvite tegninger kan finnes (unntatt hos sort & tan) som bliss og krave, på bryst, ben og halespiss. Alle, eller noen av, de hvite tegningene foretrekkes (unntatt hos sort & tan), men mangel på disse tegningene anses ikke som feil. Hvite flekker på kroppen er meget uønsket.

STØRRELSE OG VEKT

Ideell mankehøyde for hannhunder er 37 cm og for tisper 36 cm.

Mer enn 2,5 cm over eller under disse høydemål er meget uønsket.

FEIL

Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er og effekten på hundens helse og velferd.

DISKVALIFISERENDE FEIL

Tydelige tegn på fysiske eller psykiske defekter.

OBS

Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

cirenita.com © Copyright